Ja, men da har vi jammen nådd denne fasen av livet! Pubertet, graviditet(er), amming, strekkmerker, bekkenløsning, hengepupper, appelsinhud, barnebursdager, konfirmasjoner og masse annet kan krysses av som utført! 

Livet har uten tvil mange faser, og vi klarer det meste med brask og bram. Da skal vi vel stå over dette også...Og ja, vil tåler noe runder i ringen vi kvinner. Men ikke dermed sagt at det går på skinner og at vi lett som en plett sklir inn og igjennom overgangsalderen med takt og tone, og gjerne med verdigheten i behold.

Det kan jeg skrive under på! Humøret mitt har stort sett alltid vært stabilt, men når jeg bikket 50 år endret dette seg. Det skjedde en del andre ting også som gjorde at livet hadde en dipp, men som også førte til en kjempeopptur når det var vel overstått. Det var på høy tid, men rart og fint å starte "på nytt" i voksen alder. Det meste går bedre en vi tror på forhånd og godt er det. 

For meg, og sikkert for mange andre opplevde jeg det som en sorg å ikke lenger være fruktbar. Jeg var ikke lenger en av de som stormet frem og skulle bidra til verdens videre ferd. Og ikke det at jeg ville ha flere barn, jeg har tre gutter og fikk sistemann da jeg var 38 år. Men den helt grunnleggende eksistensielle verdien og betydningen som jeg som kvinne, hadde jeg ikke lenger. Som sagt, det er en sorg forbundet med å ta farvel med den delen av seg selv. Det kom litt overraskende på, siden jeg visste at jeg ikke ønsket flere barn. Men det handlet nok om at valget ble tatt fra meg på en måte, og at jeg nå tippet over i noe annet og enda en fase av livet var over. Hva nå?

Kropp, helse og utseende er høyt på agendaen i dagens samfunn. Som mange andre i min generasjon er jeg glad jeg ikke vokste opp med dagens sosiale medier. Det var vel et visst press tidligere også, men kan ikke sammelignes med det de unge har i dag.

Når vårt ytre endrer seg samtidig som hormonene fucker ( beklager ordvalget, men det er slik det kjennes ut) med hodet vårt så er det ikke enkelt å akseptere "forfallet" . Jeg vet at jeg ikke snakker for alle her, for noen har helt sikkert en mer avslappet holdning til det. Tilsynelatende.... Det perfekte finnes som kjent ikke, og det er heller ikke målet. Vi kan ikke se ut som 22-åringer lenger, det er umulig. Men det kan se om som noen prøver, og det er ikke alltid like vellykket.  Hvis vi, når vi blir eldre, fortsetter å tro på idealet om den perfekte kroppen og at evig ungdom og helse er mulig, og at det er noe vi bør strebe etter, amen- da kan vi ikke annet en streve med og kanskje skamme oss over den virkeligheten vi befinner oss i.  Den fella vil jeg ikke gå inn i, men det kan være vanskelig når vi ser på verden rundt oss. Det er lett å føle seg usynlig og mindre relevant.

Det er ikke enkelt å være vennlig og akeptere at kroppen endrer seg. Eller at overskuddet daler og at sofaen og ro er mer kjærkomment en tidligere. Det tar tid å venne seg til og jeg håper vi kan være snille med oss og selv og gi oss selv den tiden. Ikke få panikk og og jag etter fordums prakt. Prosessen tar litt tid, men tid er også vår beste venn. Vi skal inn i en ny fase av livet, og det trenger ikke være en undergang selv om det kan føles slik. Nå er tiden inne for å "finne seg selv" igjen. Uten at egoet tar over da.. 

Det er en vei å gå for de fleste av oss, men på sett og vis føler jeg at jeg ser lyset i tunnelen.  Jeg er i ferd med å akseptere ting som de er, og glad for det og de jeg har rundt meg. Det er en kjerne i meg som alltid vil være den samme, men jeg håper at denne fasen av livet kan gi et større innblikk i det som har skjedd tidligere i livet og det som foregår her og nå. Overgangsalderen kan være en plage, men det følger forhåpentligvis noe visdom med i kjølevannet av den. Hvordan livet på den andre siden ser ut, etter overgangen vet jeg ikke siden den ligger foran meg. Men jeg vil ikke kaste bort tiden med å leve i fortiden, men nyte hver dag så godt jeg kan.

Ja, livet endrer seg og jeg tror det er lurt å forsone seg med det. Det gir ekstra motivasjon til å nyte det som det er. All usikkerhet og tvil har ikke blitt borte fordi jeg har begynt å svette mye, forstå meg rett, men jeg vet med større sikkerhet at selvkritikk er bortkastet tid og at tiden ikke er uendelig. Får det ikke alltid til, men jeg er veldig fornøyd når jeg kjenner at jeg kan gi litt F!

Veien blir til mens vi går, og livet har ( omsider) lært meg at det er lurt å dele gleder og bekymringer. La oss dele på veien gjennom overgangen!

Hva er dine største overraskelser/gleder/utfordringer midt i livet?