"Er en dame på 53 år, har vært i overgangsalderen iallefall 2 år nå. Med nattesvette som det startet med og har gått over i depresjon, hjernetåke, muskelsmerter( som bare blir verre) fra å være en positiv sosial person til en som bare vil være alene og gråter mye og ingen sexlyst. Desverre skjønner ikke min mann alt dette selv om jeg prøver å forklare vil han liksom ikke ta det til seg.
Er sykemeldt pga av lite energi og depresjon".

Denne kommentaren som jeg fikk på bloggen min denne uken, sier veldig mye om hvordan vi kvinner opplever denne perioden av livet vårt. Det er en krevende tid for omtrendt 60 % av oss, men alt for ofte blir vi ikke tatt på alvor.

Tall fra England viser at 1 av 10 kvinner slutter i jobben sin på grunn av overgangsalderen. Det er høye tall, og selv om vi ikke har tall fra Norge, vil jeg tro at vi ikke er så langt unna her. Mye av sykefraværet hos kvinner fra 40 og oppover handler gjerne om plager som er knyttet til overgangsalderen.

Jeg vet mye om overgangsalderen og hva jeg kan gjøre med det, men har allikevel blitt nedslått av hvor mange ulike symptomer jeg har og hva det gjør med hverdagen min. Har holdt på i hvertfall fem år nå ( startet tidligere, men merket lite).

Da symptomene med hjernetåke, humørsvingninger, nedstemthet, vondt i kroppen, søvnvansker og annet smått og stort virkelig slo til, ja da var det blålys til gynekologen for å få østrogen.

Det får ikke hjelpe om overgangsalderen er aldri så naturlig, om livskvaliteten min skal bli så dårlig i de årenen dette står på. Det har blitt mange små hvilepauser på sofaen, noe jeg overhodet ikke trengte før, selv med tre gutter i hus.

Kvinner midt i livet er i full jobb, har barn hjemme eller barnebarn, voksne foreldre som trenger hjelp, aktivt sosialt liv og myyye annet. Det er vanskelig å klare alt dette og i tillegg streve med de symtomene som beskrevet over. Og da går det ut over mestringsfølelsen. Det å ikke klare det vi klarte før, ikke kunne si ja til alt du har lyst til, eller ikke å ha lyst til å gjøre noe!

Som kommentaren øverst på siden beskriver, så er det ekstra krevende når partneren ikke møter oss med forståelse. Endringene vi går igjennom påvirker selvsagt de rundt oss. Det er ikke lett for noen, men kunnskap er viktig for å lettere kunne forstå hva som skjer med en selv, og partneren.

Mitt råd, om du er i samme situasjon, er å be din kjære om å lese seg opp på egen hånd. De kan lese om overgangsalderen her på bloggen min, det er bøker å kjøpe hos bokhandleren, og mye nyttig på nett. Eller han kan bli med deg til gynekologen.

Det siste vi trenger er å bli sett på som sutrende, slitne kvinner. Dette er en prosess som skjer på grunn av hormonelle endringer, og det hjelper lite å få høre at det er psykisk eller at det bare er å ta seg sammen. Ville du sagt det til tenåringen din? Eller en gravid kvinne full av hormoner?

Hva om vi kunne blitt tatt på alvor på samme måte , og møtt forståelse av de rundt oss? Her må alle ta seg sammen: våre medsøstre, helsepersonell og våre nærmeste. Og så håper jeg det forskes mer på kvinnehelse i årene fremover. Det fortjener vi vel?

Klem fra meg til deg!