Hva kvinnehelse angår, har dette vært litt av en uke!

Endelig kom kvinnehelse på dagsorden, men kanskje ikke på den måten jeg hadde trodd. Nå ville det jo vært fantastisk at fokuset ble opprettholdt fremover, men det er en fare for at dette går over når nyhetsverdien mister sin kraft. Ikke meningen å være pessimist, men det er jo ofte sånn.

Det er også slik at dette dessverre har tatt fokuset vekk fra det som skjedde med iranske Mahsa Amini og kvinners rettigheter i mange land. Vi skal fortsatt ha fokus på kvinnehelse fordi det også handler om kvinners liv og helse i Norge og andre land, mens rynker og kjendiser som gjør et eller annet egentlig er fullstendig uinteressant og tomt.

Da det smalt sist uke, kjente jeg som mange andre på mange følelser. Jeg ble mer og mer frustrert etter hvert som dagene gikk, og er så glad for at mange har skrevet gode kronikker og satt dette på dagsorden.

Ja, vi bestemmer over egen kropp, heldigvis. Og ingen skal dømmes for valg de gjør om de ønsker å forbedre/endre noe. Jeg sitter i så fall i glasshus ... Har forsøkt både Botox og Restylan, men fant ut at det ikke var noe for meg.

Får bare la det stå til, og får eldes på normal måte. Det kreves mye penger og innsats å holde tritt, og jeg gidder ikke. Etter den uken som har gått nå har jeg nesten blitt barnslig sta, og skal pokker ikke ha en nål i ansiktet igjen. Vil så gjerne at alle skal være fornøyde med seg selv slik de er, og da får jeg begynne med seg selv.

Ble flau av å høre legen på den alt for mye nevnte klinikken, si at han ikke gjør dette for pengenes skyld...
Prøver han virkelig å få oss til å tro at han har et slags kall? Selvsagt vil han tjene penger, det gjør vi jo alle. Men han er med på å skape og opprettholde et marked som tjener penger på vår usikkerhet.

Nei, vi får heie på hverandre og fortsatt sette kvinnehelse på dagsorden. Kvinnehelse er alt annet en kosmetisk retusjering, og det har vi virkelig fått fokus på denne uken. Så får vi håpe det settes av mer midler til forskning på utfordringer kvinner opplever i ulike faser i livet. Vi vil bli sett og hørt, men da må vi ta mer plass. Vi må ikke gi oss nå!

På bildet under er tippoldemor, oldemor, bestemor og tanten min. Dette var like før jeg ble født, og var så heldig å få møte de alle sammen. De levde et helt annet liv naturlig nok, og rynker var nok det siste de bekymret seg for. Men de kvinnehelseplagene de hadde, var de samme som vi har nå, men med enda færre muligheter for hjelp og behandling. Vi har kommet et stykke siden dette bildet ble tatt, men overaskende mye er fremdeles underdiagnostisert og underbehandlet.

Vi får håpe at denne debatten har hjulpet, og at vi ikke slutter å bry oss. Om vi er flinke til å dele de utfordringene vi har, vil flere slippe å tro at de er alene om sine problemer og søke hjelp. Vi er sterkere sammen.